MARIA RIISE VINJE

Om bidraget

Bidraget jeg sender dere heter “On va où?”, som oversettes fra fransk til “Hvor drar/går/skal vi?”. Jeg går mitt første bachelår på EBABX (kunsthøgskolen i Bordeaux) og har bodd to og et halvt år i Frankrike. Jeg flyttet til Aix-en-Provence rett etter videregående for å gå på språkskole i ett år, men etter jeg kom, klarte jeg ikke å flytte tilbake til Norge, så ett år ble til to, også ble to til start på bachelor og slik som ting er nå blir det fort master og dermed minst fire år til i Frankrike.

Tematikken i mine arbeider utforsker personlige minner, forhold mellom mennesker og livet, følelser og øyeblikk. Så lenge jeg kan huske har jeg alltid hatt et kamera mellom hendene. Jeg vokste opp i et miljø hvor alt hele tiden ble fotografert. Det tok ikke lang tid før jeg begynte selv. I begynnelsen hovedsakelig digitalt, men følte det manglet noe menneskelig og taktilt med prosessen og begynte å søke tilbake til det analoge fotografiets barndom. Ved å bruke originale fotografiske prosesser og blande dem med moderne metoder, streber jeg etter å forevige dyrebare øyeblikk, følelser og opplevelser. Jeg arbeider hovedsakelig med historiske analoge prosesser og bruker solen som fremkallerapparat. Denne arbeidsmåte fører til at hvert bilde blir unikt og kan ikke masseproduseres.

“On va où?” ble laget som svar på en opptaksprøve til en av kunstskolene jeg søkte meg inn på i våren 2023. Tema var råmateriale og jeg brukte mine minner som råmateriale. For hva husker vi egentlig? Jeg har blitt fortalt at hver gang vi husker noe, husker vi sist gang vi husket det, ikke faktisk den originale hendelsen. Ofte forandrer minnet seg over tid og flere år senere kan vi se et bilde fra hendelsen som kan endre det vi trodde vi husket.

Bildene er av min gamle far fra en fisketur på en grå og stormfull sommerdag. Jeg har “misbrukt” råmaterialene for å gjenskape det jeg husker fra denne turen, det urolige havet, en mørk himmel, hav og vind som spruter, og fisken som spreller.

Teknikken jeg har benyttet meg av er den opprinnelige negative/positive papirbaserte fotografiske prossesen som kalles “Kallitypi”, men her har jeg bevisst manipulert teknikken for at det skal “ødelegge”/legge spor på bildene - en fysisk bildemanipulasjon med råvarer. I dag, med sosiale medier og digital fotografering, er bilder blitt piksler på en skjerm, som eksisterer ingen steder og overalt på samme tid. De kan være modifisert og duplisert i alle retninger til du kommer til et unaturlig “perfekt" bilde. Det gir meg en følelse av å miste noe av kontakten med min fysiske tilstedeværelse og det som gir liv til oss alle - det naturlige lys - solen.

I analog fotografi er det de materialene brukt som danner bildet. Hvert materiale og steg påvirke dette. Det er ingen angreknapp, og defekter blir en del av det iboende uttrykket i bildet.

Det å fysisk å miste kontakten med materialene som er nødvendige for å lage et analogt bilde, får oss til å miste kontakten ikke bare med bilder, men også med virkeligheten. Vi retusjerer ufullkommenheter for å gjøre alt perfekt, en perfekt realitet som ender med å se falskt ut. Jeg mener vi skal bruke defekter som råmateriale for å utvikle og gi bildene menneskelighet - og ikke noe vi bare skal skjule.

Jeg lar mine feil eller uhell ved misbruk av råvarer, som f.eks sølv, jern, salt, blader og blomster, solen og skygge bli en del av bildets estetikk. Å fotografere analogt er som å lage mat, du må følge en oppskrift og det er variabler i hvert trinn. Ved å unnlate å bruke, feile eller misbruke råvarer, kan det skapes vakre unike bilder med sjel.

Med fem ulike negativer har jeg gjentatt den samme prosessen flere ganger med ulike former for manipulasjon: for mye eller for lite væske, skyggespill, under- og over-eksponering, med en intensjonen om å få en til å sette spørsmål rundt ideen om minner. Menneskehjernen tenker i bilder, men uten faktiske bilder av den originale hendelsen, hvordan så det egentlig ut? Når vi ser tilbake, ser vi det samme? Får vi de samme bildene i minnet?

Med “On va où?” ville jeg vise ideen om minnet som en hypotese, en subjektiv sannsynlighet.

​