MAGNUS AUSTAD LØKKEN

Om kunstneren

Jeg heter Magnus Austad Løkken, og i perioden 2019 - 2023 tok jeg en bachelorgrad i utøvende jazz-musikk med trommer som hovedinstrument. Graden tok jeg ved Conservatorium van Amsterdam i Nederland. Bidraget mitt er en framføring av tre komposisjoner skrevet av meg og framført av min kvintett. Opptaket er fra min eksamenskonsert.
I løpet av de første årene ved studiet mitt fokuserte jeg mest på håndverket ved det å spille trommer, og jeg øvde og spilte så mye som mulig. Mot andre halvdel av studiet mitt vokste det en komposisjonsambisjon i meg, og jeg startet å komponere egen musikk. Jeg ville ha et ensemble å spille denne musikken med, og derfor startet jeg min egen kvintett.
Den første komposisjonen heter Coffee Table Anthem. I mars 2023 døde et av mine største musikalske forbilder, nemlig Wayne Shorter.I perioden etter hans bortgang hørte jeg utrolig mye på Wayne Shorter. Samtidig som dette så hadde jeg et Wayne Shorter-ensemble på skolen under ledelse av Tineke Postma. Dette er en nederlandsk saksofonist som ved flere anledninger har spilt med Wayne Shorter. Denne komposisjonen er mitt ydmyke forsøk på å hedre min musikalske helt, og er spesielt inspirert av Shorters tre første album gitt ut på Blue Note Records.

​

Om bidraget

Tittelen på komposisjonen refererer til fenomenet med Spotify-spillelister, som er en dominerende kraft i menneskers musikkforbruk. Å bli lagt til på en populær spilleliste kan gi ekstremt høye strømmetall. Dette skaper noen ganger en kontrast for jazzartister som vanligvis har relativt moderate strømmetall, men som plutselig får millioner av avspillinger på én låt. Disse spillelistene heter ofte noe som “Coffee Table Jazz” med undertittelen “relax to the sound of gentle instrumental jazz”. Dette kan tidvis føles veldig absurd, da mange av artistene er utrolig seriøse og dedikerte musikere og komponister, som spiller en type musikk med historisk og kulturell tyngde. Men på samme tid fungerer musikken som en kuliss til en rolig søndag morgen rundt frokostbordet. Jeg mener ikke at dette nødvendigvis er veldig feil, men jeg synes det er et interessant og litt morsomt fenomen. Derfor ga jeg komposisjonen navnet Coffee Table Anthem, da den skiller seg ut som den mest spilleliste-vennlige komposisjonen i min katalog. Min andre komposisjon, "Waltz for Winston", begynner med en lengre trommeintro som bruker "phase shifting", en teknikk ofte brukt av 1900-talls-komponister som Phillip Glass og Steve Reich. Dette innebærer at to instrumenter spiller unisont, men i litt forskjellig tempo, gradvis glir ut av fase med hverandre. Etter trommeintroen går vi over til selve komposisjonen, der hovedelementet er et bass-ostinat basert på polyrytmen fire over tre. Dette betyr at bass-ostinatet spiller fire rytmisk jevne toner fordelt over tre fjerdedeler. Jeg har vært fascinert av polyrytmer de siste årene på grunn av dualiteten de kan skape. Komposisjonen ble til som en del av min utforskning av denne spesifikke polyrytmen.

 

Tittelen refererer til hovedpersonen i George Orwells "1984", Winston Smith. Etter mitt første semester i Amsterdam brøt COVID-19-pandemien ut, og samfunnet ble totalt nedstengt. Dette skapte naturligvis en spesiell studiesituasjon. Nederland innførte et portforbud, opprinnelig planlagt å vare to uker, men det ble forlenget i mange måneder. Dette utløste store protester. Mine lærere og kollegaer, hovedsakelig freelancere avhengige av et publikum, mistet inntekten sin uten noen former for kompensasjon eller framtidsutsikter.
Dette var en tøff tid for oss studenter, og kanskje spesielt oss utenlandsstudenter, som ofte ikke har et godt sikkerhetsnett rundt seg. I løpet av ett år var jeg i karantene i totalt femti dager. Jeg erfarte en type ensomhet som man best kan oppleve i et urbant miljø. Ensom og isolert, men på samme tid omringet av folk, uten tilgang på naturen. Jeg leste mange framtidsdystopier i isolasjon, og jeg kjente meg delvis igjen i noen av følelsene til Winston Smith. Derav tittelen på komposisjonen.
Den tredje og siste komposisjonen heter Welkom. Komposisjonen er en hommage til den banebrytende saksofonisten og komponisten Ornette Coleman. Jeg ble veldig fascinert av hans komposisjoner under studiet mitt. Noe som jeg fant spesielt tiltrekkende er kontrasten mellom de enkle og barnlige melodiene komposisjonene er bygd på, mot de energifulle, utadvendte og nesten brautende improvisasjonene. Soloseksjonen i Welkom er basert på en teknikk ofte benyttet av Coleman, hvilket blir kalt “time, no changes”. Kort forklart spiller man i tempo, men man har ingen forutbestemt harmoni. Fokuset i denne komposisjonen er på det kollektive, og spesielt samspillet man kan oppnå hvis man har mange åpne dører.

​