INGRID FALK-PEDERSEN

Kulturvitenskap og kunstnerisk praksis, hovedfag billedkunst

Stiftungsuniversität Hildesheim, Tyskland

Om kunstneren

Jeg heter Ingrid Falk-Pedersen, er 27 år gammel og kommer fra Stabekk. Etter à ha fullført en bachelor i psykologi i Dresden bestemte jeg meg for à følge drømmen og studere kulturvitenskap og billedkunst i Hildesheim. Verket jeg sender inn er mitt bachelorarbeid som jeg stilte ut pả en festival i Hildesheim (State of the Art). Dette er første gangen jeg har stilt ut noe så stort (jeg hadde et helt rom) og jeg lærte utrolig mye. Jeg slipte og sagde og spente og skrudde, jeg malte og feide og kablet.

Om bidraget

Verket er en aluminiumsramme (1,90m x 2m) med et nett av vaiere i stål. Rammen er en gammel skoletavle, hvor jeg slipte av lakken med en vinkelsliper. I nettet er det hengt opp ca 130 mobilskjermer, på skjermene er det malt et motiv med en fluoriserende farge, som lyser under UV- lys. På bakken, skrått utover fra rammen ligger det to UV-ror og foran rammen står det to arbeidslamper. UV-rorene og arbeidslampene er koblet sammen i en boks som ligger på gulvet foran rammen, der det stikker en bryter opp, som man kan trykke på. Enten er de to arbeidslampene på, som lyser på rammen i et sterkt, hvitt lys, og hvis man da trykker på bryteren slås arbeidslampene av, samtidig som UV-lyset går på. Da er det betydelig mørkere i rommet og UV-lyset gir et lilla lys som gjør at motivet pả mobilskjermene lyser. Det tar litt tid for øynene venner seg til det og motivet dukker sakte, men sikkert opp. Noen kjente det igjen, andre så det ikke. Til høyre for rammen ligger det en stor haug med over 200 «dummy» mobiltelefoner, altså mobiltelefoner som brukes til utstilling, som ser ut som en ekte telefon, men egentlig er en fake. Inni en dummy er det en liten metallbit som gir det vekten av en ekte mobiltelefon, under skjermen er det et bilde av en bakgrunn, men inne i telefonen er det ikke noe batteri, ikke noe videre hardware. Jeg fordelte alle dummies pả bakken i det store rommet jeg stilte ut i og feide dem sammen med en kost (det var en utrolig rar og befriende følelse å håndtere det som ser ut som ekte telefoner så grovt). Haugen som ble liggende blir opplyst av en lyskaster med blått lys og det ligger to håndskrevne lapper i haugen, hvor det stảr: «ta gjerne en dummy med hjem» og «please touch». Jeg ville at de besøkende skulle ta på og ta med telefonene og jeg ville at de også skulle kunne fole den rare befriende følelsen jeg hadde. Det tar opp et sentralt tema jeg ville behandle med dette kunstverket, nemlig makten teknologi har eller makten mange opplever at teknologi har (over oss). Ved å ha et objekt i hånden som minner om en dyr telefon, men som man kan kaste på bakken, feie sammen, håndtere røft, blir man minnet på at det først og fremst er en (bruks-)gjenstand og den oppfattede makten den har kan bli redusert.

Verket heter ARMOR, altså rustning på engelsk, men også et ordspill; når man uttaler Armor med en tysk aksent høres det helt likt ut som Amor (symbol på kjærlighet). I verket mitt ville jeg spille med kontraster, bade fysisk og åpenbart som i de to lys-stemningene (hvitt lys og UV- lys) men hovedsakelig i tematikken. Man bruker en rustning for à beskytte noe verdifullt og sårbart under rustningen. Armor // amor. Rammen med mobilskjermene og kuttet vaier og skruer som stikker ut ser fiendtlig og truende ut, kaldt og industrielt, mens det malte motivet på skjermen er inspirert av Maria-ikoner; et innhyllet ansikt, som ser ned på to hender. Jeg valgte à male noe som raskt kunne utløse mange assosiasjoner for et bredt publikum; femininitet, morsrollen, noe mykt, omsorgsfullt, noe vakkert, noe skjørt, noe som er verdt à beskytte. Maria, som er mest kjent for à vare en oppofrende mor. Jeg tenkte på vestlige samfunn, på Norge og Tyskland, som i stor grad blir mindre og mindre religiøst og jeg tenkte på den menneskelige trangen til å tro på noe. Har teknologi tatt plassen til religion? I hvilken grad beskytter teknologien oss, forer oss videre og i hvilken grad isolerer den oss, skader den oss?